EN RØRDRUM´s LIV OG HISTORIE PÅ ÅLGÅRD
23.02. – 19.03.13
Rørdrum i Storehølen var beskjeden
jeg fikk på telefonen ettermiddagen mandag 26. februar, Storehølen
ligger 4 minnutter unna heimen min, 1 minutt senere var jeg ved
Storehølen.
Rørdrummen ble oppdaget lørdag og
mandagen gikk «bomben» av og i løpet mandag og tirsdag
ble Storehølen og etterhvert
Litlehølen besøkt av et uvisst stort antall fuglekikkere og
fotografer, inntil kulden til slutt tok livet av fuglen ble den
ifølge innmeldinger på artsobservasjoner.no sett av over 60
personer, man kan nok regne med et langt høyere antall,
sannsynligvis den mest sette og best dokumenterte fuglen i kommunen
Gjesdals historie.
At en rørdrum skulle «falle» ned i
dette området var nok ikke den største overraskelsen da flere
fuglefolk jeg har snakket med har
antydet at dette er en «rørdrum-plass», men det viste seg at den
vesle hølen kalt Litlehølen (Bærlandshølen) ved siden av Storehølen var der
rørdrummen fant mest mat. Store/Litlehølen er en del av Figgjoelva og fiskeslaget sørv dukket opp i Lima/Edlandsvatnet
tidlig på 70-tallet og har spredt seg i Figgjovassdraget, det ble snart tydelig at sørv er
mat for en sulten rørdrum.
Litlehølen ble hjemsøkt av fotografer
nær sagt hver dag i perioden før kulden tok den, jeg passerer
området flere ganger daglig og så
folk der ved nesten ved hver passering, diskusjonen om pressing på
fugler i nød var uungåelig, hvem er værstingene, kikkere eller
fotografer, etter litt observering på avstand er jeg iallefall ikke
tvil om at det nettopp er kikkere og fotografer som forstyrrer, den
enset ikke barn som leiket på isen, syklet i dens nærvær, beboere
som gikk forbi uten å sette øynene på den, men straks kikkere og
fotografer dukket opp ble bevegelsesmønsteret endret og mye mer på
vakt , jaktrundene ble avbrutt og «gjemme-seg-turene» inn i det
tette sivet måtte foretas oftere.
Setter vi mennesker øynene på en vill
fugl eller dyr så blir vi sett på som en predator enten vi
vil det eller ikke, skal vi slutte å
forstyrre må vi nesten slutte og se på dem, eller stå med teleskop
på en avstand som de fleste av oss ikke vil være tilfreds med,
uansett så døde ikke denne fuglen av «pressing» det var det
kulden som tok seg av.
Fotografer fra fjern og nær dukket opp for å forevige den skjeldne gjesten, i alle aldre, den yngste jeg registreret var ikke mer enn 13 år og tok både båt og buss for å få begivenheten med seg.
Kamuflasjestil.
Leter etter mat i hullene i isen.
Da vi så den dro den første fisken opp av et av hullene i isen brukte den så lang tid at vi lurte på om vi måtte ned å redde den fra drukning, stor var overraskelsen da den dro opp en sørv som tydeligvis nesten var for stor for hullet i isen.
De største fiskene ble svelget med en tilsynelatende stolthet.
Minusgradene har herjet i hele vinter,
men i månedskiftet februar/mars var den godt over null om
dagen og litt regnvær gjorde at det så
ut som våren var på veg, men 10.mars sank temeraturen dramatisk
igjen, Litlehølen frøs helt igjen og den vesle bekken som fortsatt
var isfri
hadde ikke næring nok for en så stor fugl.
19.mars fikk jeg igjen en telefon om
rørdrummen, denne gang var det en kamerat som hadde reddet den fra
en katt og nå var han på veg for å skaffe fisk som han skulle fore
fuglen med, 30 minutter seinere var fuglen død og ble samme kveld
overtatt av Stavanger Museum.
Denne rørdrummen deler sjebne med de hittil fleste registrerte rørdrummer i Norge, desverre, ved en "normal" mars-temperatur så ville nok Litlehølen vært redningen for denne fuglen´s besøk på jæren!
2 kommentarer:
Aj då det var en trist avslutning på det äventyret.
Flott dokumentert og virkelig trist slutt for denne vakre fuglen..
Flott tema du tar opp her også, kan nok lure på hvor lurt det er og opplyse en og hverman om stedsfun hver gang man har observasjon en sjelden art, dette er nok et tema som stadig kommer opp og bra er nå det....
Legg inn en kommentar